Bandnavn
Rocke Alf
Når ble bandet startet
1956
Øvingssted
Arendal
Musikkstil
Rock
Bandmedlemmer
Alf Dønnestad (Rocke Alf) – Vokal
Bandets historie og diskografi
Vi var vitne til en velkjent rock’n roll-opptreden på Rådhuset sist søndag kveld, med et ensemble bestående av ikke mindre enn to hovedartister. Storsalen var fylt til randen av tenåringer, og støyen og livligheten var uten tvil den mest oppsiktsvekkende hendelsen noensinne i vårt rådhus. Dessverre var det få foreldre som hadde funnet veien for å observere denne forestillingen, der publikum på mange måter var like aktive som artistene på scenen. Dette gav et innblikk i hva dagens ungdom interesserer seg for!
Men er det virkelig mulig at dagens ungdom virkelig setter pris på denne formen for tilsynelatende meningsløs opprørskhet? Vi nekter å tro det. Mange deltar «fordi alle andre gjør det», og det virker nå mer enn noensinne at det er kollektivet som styrer. Orkestret som opptrådte var uten tvil dyktige musikere, men det virket som om de ikke hadde fullstendig kontroll over forestillingen! Deretter kom «mr. Smiling Tommy», som virket mindre sinnssyk enn forventet. Det ble sagt at han hadde sunget sanger tidligere, men det var vanskelig å forestille seg etter å ha sett opptredenen. Å rope på engelsk kan gjøres på ulike måter, men måten rock’n roll-sangerne gjorde det på var ikke akkurat sjarmerende. Det ble enda verre da «herr RockeAlf fra Tromøya» entret scenen med sine skotskrutete akkompagnatører iført skohornbukser, og forsøkte å etterligne Tommy Steel! Med overdrevne hofte- og ankelbevegelser, og brøl som fikk publikum til å rope med, førte det til et latterlig skue. Noen påstod til og med at herr RockeAlf kunne synge! Over halvparten av publikum, både jenter og gutter, skrek og applauderte, mens noen til og med tok av seg skoene og brukte dem som klappinstrumenter.
Noen ungdommer forlot til og med salen og mente dette bare var tøys og fanteri. Noen vil kanskje kalle det et tidsfenomen, men å etterligne andre på denne måten virker mer som fantasiløs og barnslig oppførsel enn noe annet. Vi våger å påstå at dagens rockungdom mangler fantasi og evne til å skape glede. Eller kanskje noen vil påstå at å ligge på kne og rope ut i en mikrofon er et tegn på fantasi?
«Ferdinand Finne, Tvedestrandsposten, onsdag 15. oktober 1958»
Utdrag fra et innlegg i FVN (ukjent skribent og årstall)
….en kveld i 1959 da hormonene bruste og håret var høyt og fett. Da kom den nye tid til Arbeiderforeningens store sal, da kom rock’n’roll, da kom hele verden. Jeg satt på andre benk under det første «Sørlandsmesterskapet i rock’n’roll» da Oddvar Mykland fra Elvegata med suveren skjelving i armer, bein og stemmebånd halte i land en solid seier basert på sangene Buena Sera, Senorita (Louis Prima) og Wear my Ring Around Your Neck (Elvis Presley). På hjemmebane slo Mykland, deretter omdøpt til «Little Bust», den store utfordreren fra Arendal, Alf Dønnestad – av austegdene mest kjent som «Rocke-Alf». Salen kokte, den overkokte, den eksploderte og den fôr til himmels. Og alle kropper som da ble smittet med rockeviruset, ble aldri mer de samme.
Agderposten 19.juni 1956
